Skoleelevene lærer når de arbeider i hagen

De lærer om bærekraft og mat, de bidrar til beredskapen, og de får med seg både motivasjon og håp.

– Vi kaster en tredjedel av maten vår. Det er et enormt problem. Det hjelper å være med på å vanne og dyrke. Den tomaten du har dyrket selv, blir ikke kastet, sier Astrid Sinnes.

Læring og gøy

Hun er viserektor på NMBU med ansvar nettopp for bærekraft. Hun er også professor i naturfagdidaktikk og har forsket på bærekraft i utdanning.

– Det er ikke gjort veldig mye forskning på skolehager i Norge. Det vi vet, er at det å jobbe praktisk har en effekt på læring. Det er også viktig å kunne være ute og jobbe med konkrete, reelle ting, sier Sinnes.

Hun ser at skolens egen hage ikke bare er et sted å lære, men også at det er gøy å arbeide i hagen:

– Mange elever synes det er kjekt å jobbe med noe konkret og praktisk. Vi vet at mange elever er skoletrøtte og leie, sier hun.

Dessuten er det ingen ulempe at det er gøy når skoleelevene skal arbeide med bærekraft:

– Forskning viser at hvis du bare lærer om utfordringer, kan du bli handlingslammet og motløs. Hvis du lærer om løsninger, kan vi motvirke denne handlingslammelsen. Det er lite motiverende å snakke om alt vi må slutte med. Det er mye mer motiverende å få utforske og praktisere det vi skal begynne med, slik som å dyrke god og bærekraftig mat, sier Sinnes.

Posematgenerasjonen

NMBU forsker sammen med Økologisk Norge for å få frem mer kunnskap om skolehagene.

– Jeg tilhører en generasjon av Toro-poser og ferdigmat, innrømmer daglig leder Markus Hustad i Økologisk Norge.

– Nå sitter vi og diskuterer kostholdsråd, men vi diskuterer i veldig liten grad hvordan vi skal få folk til å spise alle de grønnsakene de trenger. 75 prosent av ungdom i dag spiser ikke grønt hver dag, fortalte Hustad da skolehagene ble tatt opp til debatt på Arendalsuka i år.

For ham er skolehager en måte å se på hele systemet, ikke bare på symptomene.

– Det er så bra for et barns liv å se at det dyrkes på bærekraftige måter. I tillegg er det bra for psykisk helse og læring, sier han.

Blir flere igjen

I Oslo opplever Liv Opsahl, som er leder for kommunale skolehager, at skolehagene er på vei tilbake. En gang var det over 100 ansatte skolehagelærere i Oslo. Nå har skolehagestillingene økt igjen – fra én til fire.

– Det er veldig få av elevene som har hage nå, sier hun under debatten med Hustad og Sinnes. Hun bruker Ila skole som et positivt eksempel.

Andre elever blomstrer

– Om våren sender de ut en «ekspertgruppe». Når de tar med seg klassen sin ut om høsten, kan den ekspertgruppen – som kanskje ikke er de samme som vanligvis er ekspertgruppe inne i klasserommet – briljere litt. De kan få til mestring og snu klassemiljøet. Sånne ting er superviktige, sier Opsahl.

Hun trekker også frem skolehagen som behandlingsarena for den pedagogisk-psykologiske tjenesten i skolen, PPT.

Også Markus Hustad ser hvordan klassen blir snudd litt på hodet ute i skolehagen. De elevene som ikke blomstrer i mattetimene, blomstrer kanskje i skolehagen. Det gjør at dynamikken i klassen snus litt på hodet, også når elevene kommer inn igjen.

Trenger organisering

Mette Nordby er førsteamanuensis ved NMBU og leder forskningsprosjektet «Skolehager for en bærekraftig framtid». Hun sier at det mangler norsk skolehageforskning.

– Det er veldig mye som vi trenger kunnskap om. Det overordnede spørsmålet vårt er hva det er som skal til for at skolehager blir en varig læringsarena i skolen, sier hun.

Funn så langt viser at skoler som lykkes, baserer skolehagesatsingen på mer enn bare ildsjeler blant lærerne. De utvikler organisasjonen rundt hagen.

– Det trengs organisatorisk tilrettelegging, ikke bare fra lærernes og rektors side, men fra hele utdanningssystemet. Veldig mange kommuner begynner å få politiske vedtak om skolehager. Men det følger ikke nødvendigvis med noen midler, sier hun.

Ingen regner med at læreren skal vaske garderoben før gymtimen, og på samme måte går det heller ikke an å basere seg på at læreren skal bruke fritiden til å tilrettelegge for undervisning i skolehagen, ifølge Nordby.

Flere gruer seg

– Vi leser om at færre sier at de liker skolearbeidet, og færre gleder seg til å gå på skolen. Vi trenger rett og slett barn og unge som har troen på fremtiden. Det er mye i samfunnet som gjør barn og unge bekymret, og mange sliter psykisk. De trenger håp, kompetanse og handlekraft for å kunne påvirke samfunnet i riktig retning, sier Mette Nordby.