Alt som kan lages av olje kan lages av trær, tang og tare. Tilgangen på fornybar biomasse er begrenset. Skal vi lykkes med bioøkonomien, må det grønne karbonet utnyttes optimalt. Det krever kunnskap, tverrfaglig samarbeid og gode rammebetingelser.
Kronikken er også publisert i Dagens Næringsliv 23. februar.
Naturressursene våre er ikke tilstrekkelig til å erstatte det enorme forbruket vi har av fossile råstoffer.
Når vi beveger oss fra en fossilbasert økonomi mot en bioøkonomi, der fossilt karbon erstattes med fornybart, må vi derfor sikre at uttaket av trær og tare er bærekraftig.
I framtida kan det nemlig bli kamp om det grønne karbonet.
La oss ta skogen som eksempel. I dag dekker den 43 prosent av Norges areal. Årlig hentes det ut omkring 10 millioner kubikkmeter med tømmer. Uttaket har gjennom mange år vært langt lavere enn tilveksten.
Ett av målene i bioøkonomien er å bruke lokale fôrressurser til å produsere fisk, kjøtt og melk.
I Foods of Norway jobber vi sammen med næringspartnere for å utvikle bærekraftig, proteinrikt dyrefôr fra biomasse som trær.
Når vi forvandler et grantre til fôr, bruker vi enzymteknologi for å bryte ned og foredle biomassen.
I moderne bioraffinerier omdannes cellulosen i treet til sukker. Kombinerer vi dette sukkeret med for eksempel næringssalter og sukker fra tare for å skaffe nok biomasse, kan vi dyrke gjær. Dette gjærmelet kan vi bruke som en proteinrik råvare i fôr til laks og andre husdyr.
Det store spørsmålet er:
Hvor mye tømmer trenger vi for å lage fôr av trær?
Dersom vi eksempelvis bruker ti prosent gjær fra skog i fôr til laks og andre husdyr, så vil det kreve i underkant av tre millioner kubikkmeter med tømmer.
Dette tilsvarer omtrent det som ble brukt til avisproduksjon før avisleserne beveget seg fra papir til nett.
Produksjon av dyrefôr alene vil altså kunne legge beslag på 20 prosent av våre skogressurser.
Biodrivstoff er et annet eksempel som viser hvordan omstillingen til et grønnere samfunn vil kunne øke etterspørselen etter skogen.
Norske politikere har vedtatt at det innen 2020 skal blandes inn 20 prosent biodrivstoff i konvensjonelt drivstoff.
8 prosent av totalen skal være såkalt avansert biodrivstoff, som er laget av celluloseholdige rester fra skognæringen eller landbruket.
Slikt drivstoff har langt bedre klimaeffekt enn tradisjonelt biodrivstoff laget av mais, sukkerrør eller oljevekster.
I Bio4fuels skal vi utvikle ny teknologi som gjør oss i stand til å produsere avansert biodrivstoff og kjemikalier fra trevirke. Men her må vi tenke integrert; for eksempel kan cellulose gå til fiskefor, mens ligninet i trestokken brukes til biodrivstoff.
I bioøkonomien er det ikke lenger noe som heter 'avfall', enten det dreier seg om greiner og topper av et tre eller biprodukter fra kjøtt- og fiskeindustri.
Når vi kobler biomasse fra innland og hav med bioteknologi, kan nemlig alt bli en ressurs. Slik kan biprodukter fra for eksempel trevareindustri brukes til å produsere biokjemikalier, fôr, biodrivstoff eller biogass.
Fordi vi bruker milde teknologier underveis, slik som enzymer og fermentering, vil næringsstoffene i biomassen bli bevart og kunne føres tilbake til jorden. Slik skaper vi en sirkulær økonomi der ingenting går til spille.
Eksemplene viser at dersom vi skal lykkes med bioøkonomien, må ulike forskningsmiljøer og næringsaktører samarbeide. Sammen må vi velge og utvikle kloke løsninger slik at vi får det beste ut av den biomassen vi har tilgjengelig.
En slik helhetlig tilnærming er helt avgjørende.
Skal raffinering av biomasse lønne seg, må det lages en rekke med lønnsomme produkter.
Det grønne skiftet handler nemlig ikke bare om klima. Det handler også om å skape nye verdier.
I dag anslår norske myndigheter at bioøkonomien sysselsetter 140 000 personer og gir en årlig omsetning på 350 milliarder kroner.
Potensialet er i imidlertid langt større: Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO, anslår at biomasse fra hav, skog og jordbruk i 2050 vil kunne gi en omsetningsverdi på inntil 1000 milliarder kroner årlig.
Et slikt framtidsscenario fordrer klok forvaltning av våre ressurser.
Snart kan det bli kamp om de fornybare ressursene.
Vi håper derfor at norske investorer forstår at vår biomasse er det nye, grønne gullet. Og at politikerne lager rammebetingelser som gjør at den biomassen vi har, blir utnyttet optimalt.
Av Margareth Øverland, professor NMBU og senterleder for Foods of Norway, Svein Jarle Horn, professor NMBU og nestleder for Bio4Fuels og Vincent Eijsink, professor NMBU.