Natur eller dyrehelse? Ja takk, begge deler!  

I klassekampen 22. juli skriver Erik Joner fra NIBIO at arter som lever på husdyras møkk, dør som følge av parasittbehandling av husdyra. Det har negative konsekvenser for nedbryting av gjødsla og det naturlige livet i jorda. Men vi har parasittmidler av en veldig god grunn. 

Parasitter kan føre til store lidelse, sjukdom og død både for mennesker og dyr. Noen parasitter kan være bærere av andre organismer som kan forårsake sykdom, som borreliabakterien som gir borreliose. I enkelte tilfeller kan parasitter smitte mellom arter også, og noen kan føre til alvorlig sykdom når den smitter fra dyr til mennesker.  

En slik parasitt er revens dvergbendelorm (Echinococcus multilocularis). Denne parasitten kan gi alvorlige infeksjoner hos mennesker og derfor er det viktig at hunder behandles mot denne parasitten. Revens dvergbendelorm finnes foreløpig ikke i Fastlands-Norge, og slik vil vi at det skal fortsette å være. Derfor behandler vi hunder som har vært i utlandet mot denne parasitten.  

Vi ønsker også å bevare insektene 

Oppmerksomheten rundt biomangfold og reduserte mengder insekter og småkryp er økende. Alle tiltak vi kan innføre for å redusere uønskede effekter på naturen ønsker vi velkommen. Det er godt kjent at mye av legemidlene vi gir havner i miljøet, og dette lærer også veterinær-studentene ved NMBU Veterinærhøgskolen. Hvilke effekter det kan ha på arter som lever på møkk er likevel et fint perspektiv å bli minnet på. 

Noe parasittbehandling må vi likevel akseptere hvis vi skal ha dyrehold. Det handler delvis om å forebygge produksjonstap, men også om å holde dyra friske og i noen tilfeller om å unngå å få alvorlige dyresykdommer inn til Norge, som den nevnte dvergbendelormen.  

Vi må ikke blande inn antibiotika

Antibiotika og parasittmidler er to ulike grupper med legemidler. Parasittmidler har generelt liten eller ingen virkning på bakterier, og antibakterielle midler virker ikke på flercellede parasitter som innvollsormer, blodsugende insekter (mygg, lopper og lus) og edderkoppdyr (midd og flått).   

Det er vesentlige forskjeller mellom antibiotika og parasittmidler i hvordan resistens overføres mellom organismene. I de flercellede parasittene overføres resistens fra en generasjon til den neste, som alle andre egenskaper som nedarves fra foreldrene. Resistens hos parasitter er derfor alvorlig, men hovedsakelig et problem for den dyrearten som infiseres av den spesifikke parasitten. Hos bakterier kan resistens overføres fra bakterie til bakterie, også på tvers av ulike bakteriearter som infiserer ulike dyregrupper og mennesker. 

Multiresistente bakterier truer derfor folkehelsa, fordi resistensen kan spres til sykdomsfremkallende bakterier. Multiresistens vil også skape problemer for mindre infeksjoner som i dag stort sett er ufarlig, fordi vi har god behandling. Uten effektive antibiotika kan selv disse infeksjonene utvikle seg til å bli alvorlige og livstruende tilstander, både hos mennesker og dyr.

Dette er også bakgrunnen for den strenge overvåkningen vi har av antibiotikabruk, som ikke synes like prekært for parasittmidler.  

Bruk av parasittmidler må sees i den konteksten det gis 

Når vi diskuterer parasittmidlers negative påvirkning på naturen, så må vi ha i bakhodet at de fleste behandlinger som gis er velbegrunnede i forhold til dyrehelse og dyrevelferd, og det er ikke slik at alle husdyr har store konsentrasjoner av parasittmidler i avføringen til enhver tid. Vi må også ta hensyn til konteksten parasittmidlene gis i. For eksempel er det slik at 65 prosent av alle parasittbehandlingene som gis til sauer, får de når de skal inn i fjøset for vinteren. Sauemøkka havner da inne der legemidlene tynnes ut og brytes ned før de møkka spres som gjødsel mange måneder seinere. 

I kronikken er bruk av neonikotinoider mot lakselus i oppdrettsnæringen tatt frem som eksempel. Dette er en gruppe midler som har et stort skadepotensial for arter vi ikke ønsker å ta livet av, og det er nå forbudt å benytte det i åpent landbruk. Hvis laks blir behandlet med neonikotinoider, er det derimot et krav om rensing av behandlingsvannet før det slippes ut igjen i sjøen. At laksen blir behandlet og parasitten dør, vil dermed ikke påvirke andre arter i sjøen. 

Disse eksemplene bøter ikke på alle mulige skadevirkninger i naturen som disse midlene kan føre til, men det blir feil kun å se på mengden legemidler, uten kontekst. 

Vi må samarbeide 

Det Erik Joners innlegg veldig viktig påpeker, er behovet for bedre og bredere samarbeid mellom ulike aktører for å redusere de negative effektene parasittmidler kan ha på dyregrupper som man ikke har til hensikt å påvirke, som for eksempel de nevnte gjødselbillene.  

Fra et veterinærmedisinsk ståsted, er samarbeidet mellom dyreeier og veterinær viktig, for å komme frem til mer bærekraftig bruk av parasittmidler, og forebyggende tiltak som ikke inkluderer medikamentell behandling. Det handler blant annet om hvordan man bruker beiter til hest, storfe og småfe for å redusere smittepresset, og om å unngå unødvendig behandling av alle arter. Både storfe- og småfebønder trekker frem veterinæren som den viktigste kilden til informasjon når det gjelder håndtering av beiteparasitter. Dette gir veterinæren en viktig rolle og et stort ansvar i å formidle kunnskap om bærekraftig håndtering av parasitter.  

I vår undervisning av fremtidige veterinærer ved Veterinærhøgskolen, NMBU, legger vi derfor vekt på at studentene skal lære om legemidlene, deres negative effekter, og om hvordan man kan bruke andre tiltak for å redusere smittepress og behandlingsbehov.  Ved Veterinærhøgskolen har vi forskningsprosjekter der vi blant annet jobber med diagnostiske metoder som kan brukes for å gjøre tiltakene mot parasitter mer målrettet.  

Hva tåler naturen? 

Videreutvikling av teknologier for å fjerne rester fra avføring og miljø er en god idé. Her må andre ta stafettpinnen, men vi er gjerne med på diskusjonen. Og vi trenger andre aktører, som Erik Joner og NIBIO, til å fortelle oss hvor mye naturen og miljøet kan tåle. Statistikk over forbruk av parasittmidler er også etterlyst i kronikken. Dette er noe vi støtter fullt ut. I tillegg til å gi innsikt i hvilken belastning vi utsetter naturen for, vil det være et godt hjelpemiddel i forebyggende arbeid mot resistens.   

Så la oss sette gjødselbillen opp i kalenderen. La oss diskutere hva vi gjør med den ellers så nyttige møkka til husdyra våre. La videre forskning gi oss bedre diagnostiske metoder og mer målrettede tiltak, både medikamentelle og ikke medikamentelle.  

Vi ønsker bedre overvåkning av legemiddelbruk og resistensutvikling velkommen, sammen med utvikling av metoder for å fjerne legemiddelrester fra avføring. Den diskusjonen og det videre arbeidet er vi mer enn gjerne med på. For gjødselbilla, men også for dyrehelse, dyrevelferd – og for oss.