I konfliktrammede land kan klimarelatert utviklingshjelp utilsiktet forsterke spenninger og bidra til marginalisering av etniske minoritetsgrupper.
I sin doktorgradsforskning belyser NMBUs Marianne Mosberg hvordan klimatilpasningsprosjekter i Myanmar ofte ikke erkjenner at de har politiske implikasjoner.
– Måten disse tiltakene implementeres på kan skape vinnere og tapere. De kan føre til ekskluderende beslutningsprosesser, skape endringer i maktbalansen og forsterke underliggende misnøye og konflikt, sier Mosberg.
Med fokus på 2010-årene har Mosberg undersøkt klimapolitikk og tilpasningstiltak i de sørøstlige regionene av Myanmar, hovedsakelig Karen-staten og Tanintharyi-regionen. I disse områdene har opprørsgrupper som Karen National Union (KNU) vært involvert i en langvarig borgerkrig med militæret i Myanmar.
Beleilig for myndighetene
I Myanmar (tidligere Burma) har intern konflikt preget landet siden 1948, da landet fikk sin uavhengighet fra britene. Etniske minoritetsgrupper, som Karen-folket, har siden den gang kjempet for mer selvbestemmelse og autonomi.
Klimaendringer har ytterligere forsterket usikkerheten og utfordringene som befolkningen opplever på grunn av disse konfliktene. Landet har sett en økning i ekstreme værhendelser, som sykloner og sterk vind, flom og intenst regn, uvanlig høye temperaturer og tørke.
"Myanmar er et av landene som er mest sårbare for virkningene av klimaendringer", sa Aung San Suu Kyi i 2020, da hun fortsatt var statsoverhode i Myanmar. Gjennom sin forskning og feltarbeid har Mosberg fått bekreftet at klimaendringene påvirker befolkningen i høy grad.
– Konsekvensene er alvorlige for menneskeliv og levebrød og gir grunn til bekymring, dette går ut over helse og matsikkerhet, sier Mosberg. I 2018-2019 reiste hun rundt i det sørøstlige Myanmar, for å intervjue landsbyboere om klimaendringer, konflikter og de senere års samfunnsendringer.
2010-tallet var en «semi-demokratisk» periode for Myanmar: Politiske reformer ble startet av militærjuntaen, og regjeringen og KNU ble enige om en våpenhvile. Hjelpeorganisasjoner, inkludert FN, så her et mulighetsvindu hvor de kunne lansere prosjekter for å beskytte biologisk mangfold og natur, samt dempe effektene av klimaendringer. Flere nasjoner samhandlet også med myndighetene i Myanmar i denne perioden (blant dem Norge).
Man skulle tro at slike klima- og naturprosjekter uten videre burde være gunstige for både mennesker og natur. Mosbergs forskning derimot, peker på at situasjonen på bakken er langt mer kompleks: Tiltakene har noen ganger ført til at minoritetsgruppers tilgang til ressurser og politisk innflytelse blir begrenset.
Dette har nok vært et utilsiktet resultat fra bistandsorganisasjoners side, men har vært beleilig for Myanmar-regjeringenes ønske om å utvide territoriell kontroll og autoritet.
Selvsensur
Myanmars halvdemokratiske periode på 2010-tallet føltes knapt som fredstid for mange av Myanmars innbyggere.
– I det sørøstlige Myanmar ble våpenhvileavtalen ofte brutt, og væpnede konflikter fortsatte å påvirke millioner av menneskers liv i grenseområdene i Myanmar, sier Mosberg.
Militæret fortsatte i denne perioden å være en mektig og selvstendig aktør i statsanliggender. Det politiske samarbeidsklimaet var fortsatt skjørt, og visse temaer og områder ble ansett som politisk sensitive.
– Mange bistandsorganisasjoner og stater, når de var i dialog med regjeringen, unngikk gjerne å snakke om menneskerettighetsbrudd, pågående konflikter og etniske eller religiøse minoriteter. Denne ‘selvsensuren’ var spesielt tydelig når man diskuterte klimarelatert politikk og prosjekter, sier Mosberg.
Dette bidro til retningslinjer og prosjekter som var «avpolitiserte», skrevet i en teknisk sjargong hvor det var mer fokus på økonomiske og miljømessige faktorer, heller enn sosiale og politiske spørsmål.
– Dette kunne handle om prosjekter med enorm innvirkning på livene og levebrødet til mennesker i visse områder, sier Mosberg. – Allikevel ble de utgitt for å være kun tekniske beslutninger, uten politiske dimensjoner.
For the good of nature …
Et eksempel er Ridge2Reef-prosjektet, hvor FNs utviklingsprogram (UNDP) tok initiativet. Prosjektet skulle etablere og utvide verneområder i Tanintharyi-regionen, inkludert områder kontrollert av KNU.
– Selv om prosjektet kun ble presentert som et teknisk inngrep, støttet av vitenskapelig kunnskap om klimaendringer og biologisk mangfold, begrenset det i betydelig grad lokalbefolkningens tilgang til naturressurser og mulighet til et tradisjonelt levebrød. Prosjektet hadde svært reelle politiske implikasjoner, sier Mosberg.
Til tross for at prosjektbeskrivelsen anerkjente at kommersielle plantasjer og industri hadde ført til utarming av naturressurser i Tanintharyi-regionen, var det allikevel hjemvendte flyktninger og urfolk som ble pekt ut som «trusler mot miljøet.
Etter prosjektlanseringen i 2018, sendte lokale sivilsamfunnsorganisasjoner og KNU en klage til UNDP og Global Environment Facility, som finansierte prosjektet. Dette førte til en formell granskning av prosjektet, som førte til at prosjektet ble suspendert.
Granskningen avdekket at prosjektet ikke hadde overholdt vilkårene i våpenhvileavtalen, ikke hadde klarte å sikre medbestemmelse til lokalbefolkning, og ikke hadde vurdert risikoer ved prosjektet, spesielt for urbefolkningen.
– Disse samfunnene har opplevd konflikter, vold og menneskerettighetsbrudd i årevis, og plutselig fikk de ikke bare skylden for å skade miljøet, men risikerte også å miste tilgangen til levebrød og landrettigheter. Mange ble bekymret, og KNU, som allerede var misfornøyd med den pågående fredsprosessen, ble svært opprørte, forteller Mosberg.
Taktikken med å "avpolitisere" var også fremtredende da flere klimastrategier for Myanmar ble utformet på 2010-tallet.
– Myndighetene fremstilte dette igjen som bare tekniske og nødvendige beslutninger, og viste til FN- og IPCC-rapporter og lignende, sier Mosberg. – Videre hindret barrierer i byråkratiet en gjennomsiktig og inkluderende prosess.
Mosberg jobbet selv for et FN-organ i Yangon, Myanmar, i 2016 og 2017.
– Jeg deltok i konsultasjoner om noen av disse klimastrategiene, og syntes mangelen på oppmerksomhet rundt konfliktene som raste i store deler av landet var urovekkende, forteller hun.
Guidelines for socially just adaptation
– Vi gjør de samme feilene om og om igjen i bistandsprosjekter, det ser ut til at vi aldri lærer,» sier Mosberg.
I sitt arbeid tok hun i bruk innsikt fra et felt som kalles kritiske tilpasningsstudier, et studiefelt om virkninger av klimatilpasningstiltak.
– Slike ovenfra-og-ned inngrep som jeg observerte i Myanmar, ignorerer vanligvis kunnskap og tradisjoner til lokalsamfunnene, og de blir ofte holdt utenfor beslutningsprosessene. Resultatene blir dermed langt fra optimale. Urettferdighet opprettholdes, og tendensen er at det er makthaverne som får fordelene av slike tiltak, sier Mosberg.
I sin studie av det sørøstlige Myanmar identifiserer Mosberg hvordan tidligere konflikter og militærdiktatur har ført til begrensede offentlige tjenester og muligheter, spesielt i landlige områder. Hun understreker også hvordan faktorer som kjønn, religion og etnisitet påvirker menneskers evne til å takle virkningene av klimaendringer.
– I håndteringen av klimatilpasningstiltak må man ta hensyn til årsakene til at lokalbefolkningen er utsatt, og spesielt være obs på følgene av tidligere konflikt.
Mosberg ønsker en mer utstrakt bruk av relevante retningslinjer når bistandsorganisasjoner og stater iverksetter klimaprosjekter.
– Det finnes flere slike retningslinjer, for eksempel om 'konfliktsensitiv bistand' og 'konfliktsensitiv klimatilpasning', forteller hun.
Mosberg har selv utviklet et sett med retningslinjer, 'Guiding questions for socially just adaptation policies and projects’.
– Det viktigste er imidlertid at disse retningslinjene ikke bare blir en teknisk øvelse i å krysse av bokser på et skjema. Alle bistandsarbeidaktører må ha en kritisk tilnærming til hva man gjør og hvordan man gjør det, mener Mosberg.
I februar 2021 gjennomførte Myanmar-militæret et statskupp, og avsatte Aung San Suu Kyi og resten av den demokratisk valgte regjeringen av. Siden da har det vært kaos i landet, og voldelige konflikter har spredt seg over hele landet. Norge har suspendert all bilateral bistand til militærjuntaen, men enkelte frivillige organisasjoner er fortsatt aktive i landet, og jobber under svært restriktive og usikre forhold.
– I dagens situasjon kan 'strategisk avpolitisering' av klimatiltak holde bistandsarbeidere trygge. Men vi må erkjenne at klimatilpasning er en politisk prosess, og at rettferdighetsprinsipper alltid må være i sentrum for disse initiativene, sier Mosberg.