Menneskelige aktiviteter i Sognefjorden medfører at færre sjøørreter tar turen helt ut til havet

Sjøørreten i Sognefjorden utgjør er en viktig samfunnsøkonomisk ressurs og fjorden har en rik fiskehistorie. Flere av fjordens vassdrag er kjent for både lakse- og ørretfiske med Lærdalselva og Aurlandselva som de største.

Sjøørret er en type ørret som vandrer fra ferskvann til fjord- og kystområder for å vokse seg store på rike marine ressurser. Denne reisen er full av risiko for fisken.
– Disse ørretbestandene er under økende press fra menneskelige påvirkninger, sier ph.d.-kandidat Kate Hawley.

Sporet ørret i Sognefjorden

I nyere tid har anlegg for lakseoppdrett og vannkraft, samt fiske har økt i omfang. Til tross for at Sognefjorden er beskyttet mot menneskelig aktivitet gjennom forvaltningsordningen «Nasjonale laksefjorder», er ørreten i fjorden betydelig påvirket av lakselus fra lakseoppdrett.

I sin doktorgrad har Hawley undersøkt om disse menneskelige faktorene har medført at sjøørreten er i ferd med å bli en mindre favorisert økotype.

Hun har utstyrt sjøørret i Sognefjorden med akustiske sendere og fulgt fiskenes vandringer mellom ferskvann og fjord gjennom flere år. Hun har også gjort genetiske analyser.

Jo mer lus, desto høyere dødelighet

Hawleys resultater viste at ørret som svømmer fra elvene innerst i Sognefjorden og helt ut til kystområdene er de som er var mest påvirket av påslag fra lakselus.
– Det er disse fiskene som i størst grad dør av lakselus, sier hun.

I løpet av studieperioden varierte denne luserelaterte dødeligheten både mellom år og populasjoner. Det er imidlertid en tydelig trend mellom «før» og «etter» at Sognefjorden fikk akvakultur og vannkraft.

– Når vi sammenligner før og etter, er det tydelige indikasjoner på at færre fisk nå svømmer helt ut til kysten, sier Hawley.

Er det verdt den lange turen?

Det at færre fisk tør å ta den lange reisen er et problem.
– Det er i de ytre fjordområdene sjøørreten finner den næringsrike maten som gjør at den spiser seg stor, forklarer hun.
– Fisker som er store og sterke klarer å svømme tilbake til elvene hvor de skal gyte.
– Der legger de mange og store egg, og får mange avkom med god kvalitet.

Nå ser forskerne imidlertid et skifte: hoveddelen av sjøørretene svømmer kun delvis ut fjorden før de snur.

– Her gjøres det en avveiing mellom gevinst og risiko, sier hun.

Hawley har laget simuleringer basert på vandringsmodeller fra de merkede sjøørretene og lakselusmodeller fra fjorden.

Analysene viser at fisk som vandret midtfjords hadde den beste balansen mellom gevinst og risiko. Denne fisken finner nok mat til at den kan produsere en viss mengde egg, samtidig som den minimerer risikoen for å dø.

Vandrer tilbake til andre elver

I studien undersøkte Hawley fem forskjellige ørretpopulasjoner. Resultatene viste at i noen tilfeller så vender fiskene tilbake til en annen elv enn den de genetisk hører hjemme i, og overvintrer eller gyter her.

– Når fisken gyter i en annen elv på denne måten blandes gener mellom populasjonene, forklarer Hawley.

En slik blanding kalles genflyt, noe som øker den genetiske variabiliteten innen populasjonene. Genflyten kan påvirke den lokale tilpasningen til de ulike elvemiljøene, men kan også medføre at Sognefjordens sjøørretbestand som helhet får en økende motstandskraft mot menneskeskapte endringer.

Disse resultatene har viktige konsekvenser for forvaltning av fisk i Sognefjorden, fordi de individuelle populasjonene påvirker hverandre og må sees på som en helhet – en metapopulasjon.