Økt uttak av biomasse fra jord og skog kan true vannmiljøet

Norge har som mål å bli et lavutslippsland innen 2050. For å få til dette må vekst og utvikling i større grad skje innenfor naturens tålegrenser, gjennom det som omtales som det grønne skiftet.

Det grønne skiftet er overgangen fra en økonomi basert på fossil energi, som olje, gass og kull, til en økonomi basert på fornybare ressurser – såkalt bioøkonomi. I en bioøkonomisk drevet verden vil vi i større grad ta i bruk biomasse, for eksempel korn, trær, fisk, husdyr og mikroorganismer, til energi, mat, fôr og materialer.

Økt utnyttelse av slike naturressurser vil mest sannsynlig endre måten vi bruker landarealene våre på. I fremtiden vil vi kanskje måtte dyrke andre planter på jordene enn de vi har i dag, øke intensiteten i deler av jordbruksproduksjonen, eller ta i bruk skogen på nye måter.

Slike endringer i arealbruk kan gå utover vannkvaliteten i landbrukstilknyttede vann og vassdrag. Ikke minst sett i lys av klimaendringene vi allerede opplever, hvor høyere temperaturer og mer ekstremvær gir økt risiko for miljøskadelige tilførsler av næringsstoffer fra land til vann.

Hva vil økt press på skog og jordbruk ha å si for miljøet?

– Bioøkonomien er kjernen i det grønne skiftet. Det er vel og bra, men det er jo slik at sist vi levde utelukkende av fornybare ressurser, før oljealderen, så var vi færre mennesker her på jorda. Dessuten hadde vi i de vestlige landene et mindre fotavtrykk på miljøet enn det vi har nå, sier seniorforsker i NIBIO, Eva Skarbøvik.

De siste fem årene har hun ledet BIOWATER sammen med Jan Vermaat, forskningsdekan ved NMBU. I prosjektet har forskere fra Norge, Danmark, Sverige og Finland samarbeidet for å finne ut i hvilken grad bioøkonomien med økt forbruk av biomasse fra landbruket vil påvirke vannmiljøet i nordiske vassdrag.

– Utfordringen er at det er et økende gap mellom behovet for biomasse på den ene siden, og det som er bærekraftig å ta ut på den andre. Det har også EU slått fast. Med andre ord kommer vil vi måtte ha behov for mer biomasse enn det som er fornybart tilgjengelig, i hvert fall hvis vi ikke endrer forbruksmønsteret vårt, sier Skarbøvik.

– Bekymringen vår, og det som danner bakteppet for arbeidet i BIOWATER, er at det økte behovet for biomasse kan bety store endringer i arealbruken i landbruket, noe som igjen kan påvirke vannkvaliteten i vassdragene våre negativt, legger Vermaat til.

Fem veivalg for det grønne skiftet

I BIOWATER satt forskerne opp fem mulige veivalg, såkalte scenarier, for en fremtid med bioøkonomi.

Det første veivalget er basert på at vi satser alt på en bærekraftig fremtid, med miljøvennlige driftsformer og gjennomføring av alle mulige miljøtiltak for å forhindre avrenning til vann. Det andre veivalget tar utgangspunkt i at vi fortsetter som i dag. I det tredje veivalget bygger vi handelsgrenser og isolerer oss mot resten av verden – hvis mulig sammen med våre nordiske naboer. I det fjerde veivalget blir det et stadig større økonomisk og politisk gap mellom byen og landsbygda, mens i det femte satser vi mest på økonomisk vekst og håper at teknologien ordner opp i de miljø- og klimamessige utfordringene vi har i dag.

Sammen med ulike brukergrupper gjennomgikk forskerne veivalgene i detalj og diskuterte hvordan hver av dem kan påvirke arealbruken i de nordiske landene under en bioøkonomi. Deretter modellerte de hvordan veivalgene ville slå ut i form av tap av jord og næringsstoffer til vann, med utgangspunkt i utvalgte nedbørfelt i de fire nordiske landene.

– I tillegg brukte vi veivalgene i samfunnsøkonomiske analyser, med tanke på at nedbørfeltene tilbyr flere økosystemtjenester for oss mennesker, deriblant produksjon av mat eller tømmer, drikkevannsforsyning og rekreasjon, forteller Vermaat.

Bærekraftig veivalg er best for vassdragene våre

Resultatene viste tydelig at innføringen av bioøkonomi med økt uttak av biomasse kan medføre større tap av næringsstoffer til vassdrag og dermed økt risiko for oppblomstring av problemalger.

– Av de fem veivalgene, er veivalg nummer én, det bærekraftige valget, det klart beste for å hjelpe oss få vassdragene i god tilstand, sier Vermaat.

– Interessant nok var dette veivalget også blant dem som ga de beste samfunnsøkonomiske resultatene. Dette skyldes blant annet at verdien av rekreasjon og turisme ble tatt med i regnskapet, i tillegg til primærnæringene som jord- og skogbruk.

Under Covid 19-nedstengingen ble det tydelig hvor viktig nærmiljøet er for oss, og det var mange som gikk tur i skogen og overnattet i hengekøyer og telt ved innsjøer, tjern og elveløp.

– Vi liker å oppholde oss rundt og i vann, men da bør det være rent, ikke lukte vondt eller være giftig, sier Skarbøvik.

– I tillegg er rent vann helt uunnværlig med tanke på alt fra drikkevannsforsyning til vanning i landbruket - for ikke å snakke om at fisk utgjør en viktig del av matfatet vårt. Så det bærekraftige veivalget kommer definitivt best ut, både økologisk og økonomisk.

Arealbruksendringer påvirker vannkvalitet

I tillegg til arbeidet med veivalgene, modellerte forskerne i BIOWATER effekten av klimaendringer frem til år 2050. De fant ut at endringer i arealbruk mest sannsynlig vil ha større betydning enn klimaendringene for vannkvaliteten i vassdragene – i hvert fall de nærmeste 20-30 årene.

– Det bør gi motivasjon for å satse på lokale miljøtiltak for å redusere avrenning av næringsstoffer, sier Skarbøvik. 

– Vi merker allerede noen konsekvenser av klimaendringene, men de vil øke kraftig mot århundreskiftet hvis vi ikke klarer å få ned utslippene av klimagasser. Da vil avrenning av næringsstoffer bli verre enn i dag, og derfor haster det med å gjennomføre miljøtiltak i landbruket.

Skarbøvik henviser til NIVA-rapporten Eutrofiering av norske innsjøer fra 2022. Rapporten konkluderer blant annet med at gjennomføringen av tiltak går for sakte.

– Rapporten viser at det kun er noen få vannområder som kan vise til forbedret tilstand, og det etter å ha jobbet med avløps- og jordtiltak over lang tid, sier forskeren.

– Med tanke på at tilførslene av næringsstoffer kan øke fremover er det bekymringsfullt at ikke flere innsjøer har fått forbedret tilstand per i dag. Det tyder på at tiltaksgjennomføringen i disse områdene ikke har vært tilstrekkelig.

Kantvegetasjon langs vassdrag har god effekt

Det finnes en rekke tiltak som kan iverksettes for å forbedre vannkvaliteten i skog- og jordbruksområder.

– Om jeg skal trekke frem ett tiltak som har god effekt, så må det være å anlegge eller bevare naturlig kantvegetasjon med busker og trær langs vassdrag, forteller Skarbøvik.

I BIOWATER viste særlig finske undersøkelser hvor viktig kantvegetasjon er for økologien.

– Busker og trær langs vannkanten er et relativt enkelt tiltak som har en mengde positive virkninger. I dag mangler det imidlertid gode økonomiske virkemidler for å gjennomføre det. Det er synd og noe vi håper blir gjort noe med så snart som mulig, sier forskeren.

Betydningen av lange dataserier

Det er takket være lange tidsserier med overvåkingsdata fra vann og vassdrag, at BIOWATER har kunnet fullføre prosjektet.

– Uten lange dataserier hadde ikke denne typen forskning vært mulig, sier Skarbøvik.

– Dataseriene er det viktigste redskapet for å kunne vurdere utvikling i vannforekomster og effekten av miljøtiltak over tid. Jeg kan rett og slett ikke få understreket nok hvor viktig måleprogrammer som fremskaffer denne typen data har vært og fortsatt kommer til å være i tiden fremover, avslutter hun.